Refleksjoner rundt formingsfaget

Jeg har nå lest mye pensum, jobbet med et arbeidskrav og hatt praktisk og teoretisk undervisning i formingsfaget. Ut i fra det jeg har lært og lest ønsker jeg å lage et lite refleksjonsnotat om forming i barnehagen. Dette gjør jeg for å bearbeide og huske bedre det jeg har lært. Innlegget vil bli basert på egne meninger og en del litteratur. Innelgget har kanskje litt sterke egne meninger, men det er for å få frem et viktig poeng.

En formingsaktivitet i barnehagen er kanskje (satt litt på kanten) slik: at ALLE barna SKAL delta, for dette er en fellesaktivitet, og alle må få hjem det samme produktet. Barna plasseres rundt et bord med malingstrøyer på, eller blir hentet fra en kjekk lek for å skynde seg å lage ferdig julenissen som skal være klar til ferien. De blir gitt en mal - slik skal julenissen se ut. Med veldig god hjelp av Kari, blir det et fint resultat som barnet kan ta med hjem. Barnet sier, "se hva Kari har laget" når det viser til foreldrene. Dette er kanskje et litt overdrevet eksempel, men fakumet er at i flere barnehager så er det slik at barnet blir plassert rundt et bord og får en mal om hva de skal lage, der den voksne hjelper med det meste for at det skal se ok ut til å sende hjem.


Men hvor kommer barns undring, nysgjerrighet og utforskertrang frem her? Hvor er barns glede av fantasere og skape noe eget? Hvor kommer den sansemessige erfarigen frem - den som går på å kjenne, se, lukte, lytte og utforske materiale? Hva med skapergleden? Kreativiteten?

Barn er kreative, de er utforskende, de forholder seg sansemessig til denne verden. Min mening er at en formingsaktivitet skal være lystbetont, der barna skal få lov til å bruke sin egen fantasi og kreativitet til å uttrykke seg. Det trenger ikke alltid å bli noe, i alle fall ikke utifra de voksnes fantasier og forutsetninger. Men utifra barnets. Bare det å gi barnet en leirklump, som det kan utforske selv. De kan dunke i den eller slå den i bordet for å høre på lyden, de kan lukte på den, dra i den, stikke fingen nedi for å kjenne hvordan det kjennes ut, noen trenger også å smake litt på om dette er noe som smaker godt. Jeg har sett barn som har skapt alle slags fantasifigurer i playdo, "Lena, dette e ein dinosairoskudipus, den e kjempefarlige." Her har barnet brukt sin egen fantasi og materiale til å skape noe.

Poenget mitt er at det å bli kjent med materialet og på sanse det på ulike måter er i mine øyne like viktig som at det skal bli noe fint.

"Gjennom oppdagelser og utforskning av materialer og objekter får barn også erfaring med ulike former, teksturer, linjer mønster og farger. Barn etablerer begreper og får et rikere språk gjennom varierte møter med materialer" (Waterhouse, 2013, s. 158). 

Jeg vil nå ta for meg en veldig viktig arena når det gjelder forming og sanseuttrykk. Naturen! For formingsfaget er mer enn det som skjer rundt bordet på avdelingen. Den kan skje i sandkassen, i skogen, eller ved strandkanten. For eksempel når de bygger hus, slott, borger og vulkaner - det er faktisk også forming. For de bruker kroppen, fantasien og materiale til å skape noe. '

Barn bør ha tilgang til forskjellige naturmaterialer ute i barnehagen. Det kan være sand, leire, jord, vann, steiner, kvister,

bark, greiner, stubber, kongler, gress, strå, halm, skjell osv. Dette er materialer som barna og personalet kan samle inn og

oppbevare i kasser i barnehagens utemiljø, og kan være fritt tilgjengelig. Materialet kan brukes hele året, og de har

variasjoner i tekstur, struktur, lukt , farge, konsistens, form og vekt som gir barna rike sanselige opplevelser og erfaringer (Waterhouse, 2013, s.160)

Naturen byr på utrolig variert materiale og uendelig med ulike teksturer. Vi kan bruke pinner og blader, sand og steiner til å skape noe i naturen, eller vi kan ta det med inn og bruke det i formingsaktiviteter inne. Steiner og mose kan bli til troll, pinner kan bli til hus og reir, det er kun fantasien som setter stopper for hva vi kan skape i naturen. Jeg vil her henvise til mitt tidligere innlegg som heter STED, som handler om å lage et fantasisted i naturen.

Dette bildet viser også hvordan vi kan bruke naturen og materialene som er der til å skape og forme. Her ser vi også noen som gjør det i fellesskap.

Når kroppen og sansene aktiviseres i den skapende prosessen, får de også erfare det å arbeide, det å bruke
kroppen i skapende handling. Å skape sammen med andre, gir erfaring med kollektive prosesser og at de
man kan skape sammen, ofte er større og annerledes enn det man skaper alene (Waterhouse, 2013, s. 158)

Jeg tenker at det er også viktig å la barna få ta med seg det de har funnet på tur, barn liker godt å samle, så jeg ønsker å la de få lov til å samle, la de få ta med seg pinnen til barnehagen. Her vil jeg legge ved noe som Waterhouse sa som jeg var veldig enig i:

Pinner har stor verdi for barn. De samles, bæres og transformeres til lasersverd, stokker, spyd og   
lekefigurer. Pinner, stein, kvist og greiner som barna samler i skogen, blir altfor ofte lagt igjen utenfor
barnehageporten. Ha er det som skjer med de voksnes holdninger når pinner går fra å være et selvskrevent
leke og utforskningsmateriale utenfor porten til å bli et farlig våpen straks ungene smetter gjennom grinda (2013, s. 165).

Nå som det går mot vinter ønsker jeg å avslutte med å si noe om snø og is. For snøen er et kjekt materiale å jobbe med. Den er myk og når den er "krepp" er den lett å forme, den er god å ligge i. Vi kan kaste den, lage skulpturer, smake på, ta på og lytte på. Den kan også smeltes og farges. Is er også noe som jeg synes er veldig spennende. Vann kan fryses ned i ulike former med farge og glitter, og bli spennende isskulpturer. 

Legger ved noen bilder som inspirasjon til slutt.