Dramarefleksjoner

Grunnelementene

I dette innlegget vil jeg først ta for meg de fire grunnelementene som hører til i en dramatisk fiksjon. Disse blir brukt i all dramaarbeid. For eksempel når voksne spiller teater for barn, og i barns dramatiske lek. (Sæbø, 2004). De fire grunnelementene er: rom, tid, figur og fabel.

Rom vil si hvor foregår handlingen? I butikken, skogen, hjemme? Det fysiske rommet må gjøres om til et fiktivt rom.

Tid er det tidsrommet der handlingen skjer. For eksempel om det er natt eller dag, eller en tid på døgnet.

Figur er de ulike rollene i spillet. Hvem handler det om? For eksempel i prinsessen på erten, vil de ulike figurene være prinsesse, prins, dronning og konge

.

Fabel er handlingen og historien i spillet. Hva handler det om? I prinsessen på erten handler det om en prinsesse som trenger husly, og blir testet om hun er en ekte prinsesse, hun må sove med en ert under masse madrasser, våkner og har sovet dårlig. Hun blir sett på som ekte prinsesse og gifter seg med prinsen. 

Lese V.S fortelle fritt

Ut ifra det jeg har lest, og undervisningene vi har hatt i dramafaget skal jeg nå reflektere over forskjellen på å lese et eventyr opp fra en bok og fortelle det fritt, med egne ord.

Det jeg tenker er den viktigste forskjellen er blikkontakten. Det å se barnas reaksjoner og innlevelse i historien. Se at de blir revet med, at de blir overrasket, at de sitter dypt konsentrert for å få meg seg alt. Flensborg&Thonsgaard (2003) sier at denne kontakten vi får med de som lytter, gir oss nye krefter og gjør oss til enda bedre fortellere. Det er jeg veldig enig i. For når en ser hvor engasjerte barna er blir en automatisk mer engasjert selv.

En annen viktig ting med blikkontakten er formidlingen fra fortelleren til publikum. Da kan fortelleren bruke ansiktsuttrykk for å konkretisere handlingen. Flensbrg & Thonsgaard sier at øynene er fortellerens sterkeste uttrykksmiddel (2003). For med det kan man vise følelser, og man kan uttrykke humor med et glimt i øyet. Det er mye mer spennende for barna å se på ansiktsuttrykkene mine og kroppspråket mitt når jeg forteller, enn å se baksiden av en bok.

Jeg har sett at barn fort kan bli ukonsentrerte og urolige dersom det er opplesning fra en bok i en samlingsstund. Spesielt dersom det er en historie de ikke kjenner. Men når fortelleren har blikkontakt og bruker seg selv blir barna fort engasjert og da kan eventyrstunden bli kjekkere for både barna og fortelleren. 

Litteratur
Flensborg, K. & Thonsgaard, K. (2003). Tid til fortælling. Danmark: Forlaget Klim
Sæbø, A.B (2003). Drama i barnehagen. Oslo:Univeristetsforlaget